BAKGRUNN
Norsk elghund, sort (NES) – svarthunden - kan spore sine røtter like langt tilbake som norsk elghund, grå. I likhet med andre spisshunder er den et resultat av et samspill mellom flere faktorer, hvor de viktigste har vært behovet for en jakthund med stor allsidighet, stor jaktlyst, samt utpreget samarbeidsvilje med jegeren. Disse bruksegenskapene er blitt rendyrket opp gjennom århundrene, og det var først for litt over hundre år siden, da de første utstillingene ble arrangert, at eksteriørmessige kriterier delte opp elghundene i forskjellige raser. Kjerneområdene var Østerdalen, Trysil og fjelltraktene langs grensen opp til Finnmark. Norsk Dyrehundklubb ble stiftet i 1899, standarden var ferdig i 1901 og rasen godkjent av NKK i 1905. Takket være mange dyktige oppdrettere - spesielt Chr. Og P.M. Anker i Halden og Bengt Løvsjøli i Lierne – og utstillingsdommere som dømte relativt enhetlig, ble rasen raskt ganske homogen. Mellomkrigstiden og de første årene etter annen verdenskrig var en vankelig tid for rasen, med liten interesse og få registreringer. På 50- og 60-tallet bedret situasjonen seg da jaktprøvene viste at svarthunden var en førsteklasses bandhund. Særlig oppdrettere i Trøndelag tok ansvar for rasen. De siste femti årene har rasen stabilisert seg,
REGISTRERINGER
I forhold til norsk elghund, grå har registreringstallene for NES ligget på ca 10%.
I de senere år har økt hjortebestand på Vestlandet ført til økt etterspørsel etter bandhunder – og relativt mange har valgt NES. Registeringer 2004: Norge 112, Sverige 16, Finland 0 – noen få individer i Danmark, Nederland, Tyskland og USA
JAKTHUNDEN
Norsk elghund, sort – svarthunden – har stor jaktlyst og er tidlig jaktmoden. I gamle dager var den kjent som meget allsidig, og ble brukt på både storvilt og skogsfugl. I dag er den først og fremst elghund, men fungerer like bra på hjort – alltid som bandhund. For det er bandhund den er. Størrelsen og spensten gjør den ypperlig egnet til å stille lydløst inn på dyr. Den sporer ikke slavisk, og går helst på overvær.
EKSTERIØR
Populærbeskrivelse: Den minste av elghundrasene, litt mindre enn norsk elghund, grå, og like kort og spenstig i kroppen, men tørrere og lettere. Mankehøyde for hannhunder er 46-49 cm (Idealhøyde 47cm), for tisper 43-46cm (Idealhøyde 44cm). Diskvalifiserende feil er mankehøyde under 3 cm og 4 cm over idealhøyden. Halen skal være hardt opprullet over ryggens midtlinje. Sammenlignet med norsk elghund, grå er pelsen mer glinsende. Fargen er ren sort. Litt hvitt på bryst og tær tillatt. Hunder som stresser, bjeffer eller er nervøse får nedsatt premiegrad.
Ralf Campbell
Lenker:
Norske Elghundklubbers Forbund http://www.elghundforbundet.no/
Svenska Älghundklubben http://www.alghundklubben.com/raser.asp
Finska Jämt- och Gråhundklubben http://www.shhj.fi/
Danske Spidshundklubben http://www.spidshundeklubben.dk/dk/menu_racer_start.htm |
